Guide til Norges fugleliv

Engelsk utgave

Forlagets omtale:      

Endelig en guide til norske fuglelokaliteter! I denne boka presenteres rundt 330 av de mest interessante områdene i landet, med så detaljerte veibeskrivelser at du garantert finner fram på egenhånd. Den forteller deg når du bør dra, hvilket vær som er best og hvilke spesielle arter du kan håpe å finne på stedet. Det er som å ha en kjentmann med i bilen! Boka gir også råd om hvordan du går fram for å finne de mest ettertraktede artene i Norsk natur, som vierspurv, dobbeltbekkasin, slagugle og rosenmåke.

Her kan du bla og se 40 sider av bokas kapittel fra Møre og Romsdal  

Om innholdet 

• Den beskriver alle de viktigste fuglelokalitetene i Norge.
• Og mange, mange flere!
• Forteller hva du kan vente å se der, når du bør besøke lokaliteten, om den er vernet og når det evt. er ferdselsforbud.
• Detaljerte veibeskrivelser og kart som gjør deg i stand til å finne fram på egenhånd.
• GPS-koordinater for bilnavigasjonssystemer
• Gjennomillustrert i farger med bilder fra lokalitetene og en del av artene du kan håpe å finne.
• Beskrivelse av hvordan du går fram for å finne de vanskeligste artene, som jerpe, konglebit og lappugle.
   

Endelig en lokalitetsguide som favner hele Norge!

Våre naboland har hatt det i flere tiår. Hver eneste amerikanske stat har minst én. Endelig får også Norge sin lokalitetsguide!

Alle som åpner en vanlig felthåndbok for første gang ser at den er spekket med spennende arter som visstnok skal være å finne her til lands. Visstnok… 

Kontrasten blir grell når du går ut i nærmeste skogholt, full av forventing om et bugnende artsmangfold, og blir møtt av en håndfull arter, gjerne av den litt kjedelige sorten. Hvor ble det av vintererla? Og nattravnen? Hva med tretåspett, vendehals, hubro, trelerke, havsvale og praktærfugl? 

Fortvil ikke: Guide til Norges fugleliv vil vise deg veien, ikke bare til disse artene, men til absolutt alle fuglearter som forekommer i norsk natur!

I tillegg tar den deg med til de stedene i ditt nærområde hvor du har størst mulighet til å finne et yrende fugleliv med et rikt utvalg arter. Der du kan stå i soloppgangen og være vitne til at titusener av trepiplerker, rødvingetroster og bjørkefinker rømmer landet før vinteren setter inn. Områder hvor flere arter ugler synger på stille senvinterkvelder. Eller steder hvor du bare finner noen få, men kresne fuglearter, som hvitryggspett eller dverglo - arter du aldri vil finne hvis du bare leter på måfå, uten hjelp av en fugleguide.

Lyder det for godt til å være sant? Våren 2010 lanseres boka. Men for å være sikker på at du får tak i et eksemplar fra det begrensede opplaget bør du bestille guiden nå!

 
Anmeldelse av 2.utg. fra Vår Fuglefauna 2010-2:

Allerede under lesingen av forordet og takksigelsene skjønner man fort at dette er et verk det ligger mye entusiasme og arbeid bak, og som i tillegg til forfatterens brede erfaring og gode kunnskaper har involvert bistand fra en rekke personer og instanser. Tveit har selv besøkt samtlige lokaliteter en eller flere ganger. Boken er på mange måter veldig god, og man merker at forfatteren er kompetent til å lage et slikt langt på vei enmannsverk. Ikke minst lang fartstid og sentrale stillinger i de store forlagene Gyldendal og Cappelen Damm har gitt et svært gunstig utgangspunkt. Kompetansen på digitale verktøy er et uovertruffent fortrinn. 

Etter en grundig og bra 10 siders innledning begynner presentasjonen av lokalitetene ordnet fylkesvis. For hvert fylke er det en enkel introduksjon om naturforhold, fugleliv og organisert virksomhet for fugletittere. Samtlige omtalte lokaliteter er nummerert og plottet på et fylkeskart. Dernest følger en oppsummering av fylkets beste lokaliteter før hver enkelt lokalitet presenteres i en omtrentlig naturlig geografisk rekkefølge. 

Hver lokalitetsbeskrivelse har i utgangspunktet så langt det er aktuelt samtlige av følgende underkapitler: GPS, Aktuelle arter, Beskrivelse, Annet dyreliv (mest pattedyr, men i neste utgave kan det godt tas med også litt om ikke minst herptiler, dagsommerfugler og øyenstikkere), Beste tid, Veiforklaring, Taktikk, Overnatting og Vern. Det er videre kart over mange av lokalitetene, samt fotografier av noen. Spredt gjennom boken er det også fotografier av og kort informasjon om en rekke mer spesielle fuglearter. Fremfor to fotografier av samme art (forekommer ganske ofte) ville jeg imidlertid foretrukket fotografier av flere arter. Fotografiet på side 188 ved Terje Kolaas av en svartspett i reirhullet med nebbet fullt av flis er veldig stilig. 

Man får råd om hvor og når man bør dra, hvilke værforhold som er best, hvilke arter man kan treffe på, beste taktikk på de respektive steder og til ulike årstider, informasjon om eventuelt vern og restriksjoner på ferdsel, samt oversikt over samtlige av landets fugletårn. Som det står bak på boken, vil detaljerte veibeskrivelser, spesialtegnede kart og GPS-koordinater gi følelsen av å ha en lokal kjentmann med på turene. Imidlertid er det kun koordinater i form av desimalgrader og ikke UTM. Hvis man benytter kartserien Norge 1:50 000 og beslektet vil sistnevnte savnes. 

For øvrig er nok mine gjeveste trakter i hekkeøyemed rundt Sanderstølen på Golsfjellet mellom Gol og Fagernes, og følgelig på grensen mellom Buskerud og Oppland. Spesielt i det gode smågnageråret 1994 holdt jeg på å gå amok der om kapp med rovfugler og ugler med mer som ikke er hverdagskost for en sørlending i hvert fall. Disse lett tilgjengelige traktene huser virkelig et utall spennende arter, og blant annet er det muligheter for å observere den dog alltid sjeldne varsleren der. Det kunne vært fokusert noe mer på Golsfjellet. 

Selve reservatet Fokstumyra på Dovre har aldri tiltalt meg nevneverdig, så jeg er fornøyd med at det ikke er overdrevent fokusert på det i boken. Ikke fordi at det ikke fremdeles er nok fugler der, men tilretteleggingen og ferdselen forstyrrer helhetsinntrykket. Videre føler jeg det kan være minst like spennende i traktene rundt, noe jeg blant annet fikk erfare da jeg oppholdt meg i områdene der et par uker om sommeren i det store smågnageråret 1989. Blant annet lå vel begge reirene av myrhauk og reiret av jordugle jeg fant der utenfor reservatet. Selv har jeg ofte foretrukket avsides og vanskelig tilgjengelige hekkelokaliteter der det knapt er folk å se. Omstendighetene rundt opplevelsene er viktig. Det bør dreie seg om langt mer enn bare å få «krysset» en art. 

Artsregisteret og lokalitetsregisteret er svært nyttige. Førstnevnte har nesten kun med sidene der den enkelte art er avbildet/omtalt og ikke bare nevnt, men på www.fugleguide.no finnes en versjon der det kan søkes på alt. Litteraturlisten er absolutt ikke veldig imponerende verken med henblikk på omfang (drøyt 70 titler) eller utvalg. Det er ofte vanskelig å begripe hvorfor akkurat den eller den referansen er med når man tenker på det enorme univers av nyere norsk ornitologisk litteratur som finnes (artikler, rapporter og bøker som behandler lokaliteter og arter). Forklaringen er langt på vei at boken først og fremst baserer seg på nyere førstehåndsopplysninger fra lokale kjentfolk, forfatterens egen synfaring og aktualitetsdatabaser som www.fugler. Net og www.artsobservasjoner.no. Kun kilder som har tilført boken helt konkret informasjon er med i litteraturlisten. 

Jeg skal ikke bruke mye plass på pirk i denne anmeldelsen av en utmerket bok, men slikt som «bombeøyer» og «bombehager» burde nok vært satt i anførselstegn. At vierspurven holder til i forsumpet løvskog (jf. Side 97) blir noe misvisende. Arten forekommer gjerne i forsumpet blandingsskog bestående av fortrinnsvis gran og bjørk (og bildet på side 97 viser vel nettopp en slik skog med furu inklusive). Av aktuelle arter som hekker i Kynndalen og på Finnskogene ville jeg ha tatt med også sangsvane og gråspett. At tretåspetta i Sør-Norge er «knyttet til gammel granskog» (jf. Bildetekst på side 137) blir for snevert. Gammel furuskog og blandingsskog går helt greit, og reiret hakkes dessuten ikke helt sjeldent ut i osp. I Femundsmarka og noen andre områder kan tretåspetta sammen med andre hyggelige arter som lappmeis, rødstjert, duetrost og lavskrike faktisk dominere i spesielt lavfuruskog. 

Jeg synes ikke tornskaten generelt er svært vanskelig å oppdage i hekketiden (jf. Bildetekst på side 197). Teksten til lappspovebildet på side 263 holder ikke helt mål når det står at arten hos oss hekker utelukkende i Finnmark. Den hekker høyst sannsynlig fast i hvert fall også i Troms og i Hedmark, selv om man i hekketiden ikke kan regne med å finne arten mer på slump utenfor Finnmark. Båndkorsnebb hekker stundom i Norge, som spesielt i granskog i grenseland mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Perleugla vil ikke alltid stikke hodet ut når du skraper på reirstammen (jf. Bildetekst på side 434); spesielt ikke i områder med lite mår og rundt klekketidspunktet. Førsteopplaget på 2000 eksemplarer er forståelig nok nesten revet bort fra forlaget, og boken oversettes nå til engelsk. Hvis det foretas noen justeringer før neste opptrykk, så blir verket nær fullkomment selv i en streng anmelders øyne… 

Roald Bengtson