|
Gulliga, godmodiga och sävligt surrande - humlor är lätta att fatta tycke för. I Humlor i Sverige presenterar Bo Mossberg, Sveriges främsta växtillustratör, och humleexperten Björn Cederberg landets samtliga 40 arter. Fantastiska akvareller visar i detalj hur man ser skillnad på olika arter och tillsammans med den ackompanjerande texten beskrivs humlors utseende, hur de beter sig, i vilka miljöer de lever och vilka växter de föredrar. Stor vikt har lagts vid att avbilda humlorna i deras rätta miljö.
Humlor i Sverige förklarar bland annat hur humlor funkar, varför humlearter ser olika ut och hur förändringar i det svenska landskapet påverkat humlornas utbredning. Och så presenteras humlesamhället med vårtidiga drottningar, idoga arbetare, patrulleringsflygande hanar och inte minst snylthumlorna som parasiterar på andra humlearter.
Humlor är också odlarens bästa vän och i boken bjuds det på tips om olika arters favoritblommor och vilka blommor man kan plantera för att locka humlorna till sin trädgård. Som pollinatörer av frukt- och bärväxter är de omistliga. Utan humlor, sämre äppelskörd och färre blåbär.
Anmeldelse fra Fauna 64(2–4) 2011 106–108
Av Roald Bengtson
Anmeldelse av Roald Bengtson, Fauna 64(2–4) 2011 109–111
Flott og lærerik svensk bok om humler
Humlor i Sverige – 40 arter att älska och förundras över.
Bo Mossberg og Björn Cederberg 2012. Bonnier Fakta. ISBN 978-91-7424-170-9. 191 sider i format 14 x 23 cm, inn-bundet. Vekt 494 gram.
Mossberg (født 1935) er kjent som en av Sveriges ypperste planteillustratører i moderne tid, mens Cederberg (født 1947) regnes som en stor humleekspert også utenfor Sverige.
Nesten halve boken vies mer generelt stoff om humler, mens resten presenterer samtlige 40 arter av humler som gjennom tidene er dokumentert i Sverige.
Stikkord for innholdet i de generelle kapitlene er opprinnelse og slektskap, identifisering (inkludert oversiktsplansje og bestemmelsesnøkkel), litt om humlenavn, humlens år, hva som kjennetegner en humle, hvordan en humle fungerer, humlesamfunnet med utgangs-punkt i bolet, trusler mot humler, krav til livsmiljø (ikke minst blomster som kilde for nektar og pollen), hva vi kan gjøre for å hjelpe humlene, ordforklaringer, to sider med referanser (mange nye og gode, men 2010-utgaven i stedet for 2003-utgaven av det store verket til Goulson kunne vært med) og et stikkordregister.
Det er et sentralt poeng at boken er utarbeidet hovedsakelig med tanke på å vekke interessen for humler og ikke er myntet spesielt på «humlenerder», selv om også godt humlekyndige utvilsomt har en god del å lære av boken. Eksempelvis er det ikke lagt opp til at man skal avlive humler, noe som dog ofte er nødvendig for sikre arts-bestemmelser.
Hver art presenteres over to–tre sider ved hjelp av akvareller, tekst og et enkelt utbredelseskart for Sverige (men utbredelse nevnes stikkordmessig for hele Norden). Kartet er i sorthvitt med skravering.
Illustrasjonene
Jevnt over er illustrasjonene til Mossberg forbløffende bra og griper de ulike arters vesen godt. Av sosiale humler er både dronninger, arbeidere og hanner illustrert – og for gjøkhumler (snyltehumler) både hunner og hanner. Det er ofte flere enn fem illustrasjoner av hver humleart, hvorav en del av humlene sitter på en typisk blomst for arten. Under mitt første møte med boken ble jeg av litt uvisse grunner ikke så imponert over illustrasjonene. Det kan ha å gjøre med at de er litt små (omtrent som humlene i naturlig størrelse), og at de framsto som noe «utydelige». Ikke umulig at de burde vært gjengitt i større format, og ledsaget av noen piler sammen med et fåtall stikkord som gjorde oppmerksom på karakteristiske trekk. Enkelte av akvarellene for en art er ganske like hverandre og tilfører ikke noe nytt med henblikk på bestemmelse, men det er vakkert når humlene sitter på en blomst. Uansett er det imponerende at Mossberg har malt alle humlene i naturlig størrelse! Strektegningene til Cederberg, som viser detaljer, er presise og gode. Fotografier finnes ikke i boken.
Ikke alle eksemplarene av bakkehumle B. humilis er typiske slik jeg er vant til å se dem i felten i Norge. Det er den spesielle tverrstripeframtoningen på artens bakkropp som ikke kommer godt fram på alle indi-videne gjengitt i boken, men det kan også ha å gjøre med at ikke alle individer av arten i Sverige har denne stripingen like tydelig (for eksempel i Skåne, der de er lysere og mindre randete). Heller ikke alle illustrasjonene av eksempelvis barskoghumle B. cingulatus er like bra. Noen av hunnene av berghumle B. monticola, lapphumle B. lapponicus og alpehumle B. alpinus kunne vært framstilt med en gulere farge på bakkrop-pen, slik som er mer typisk for polarhumle B. polaris. De tre førstnevnte er nemlig ikke alltid så oransje, og følgelig er fargen på bakkroppen for disse fire humleartene et ganske upålitelig kjennetegn (det er dog nevnt så vidt i teksten).
Artstekstene
Artstekstene får med seg en del om utbredelse i Norden, status, biotopvalg, kjennetegn og forvekslingsmuligheter, flyge-periode og aktuelle blomster. Ingen streng mal følges, og det virker stundom litt tilfeldig hva som er tatt med for hver art.
Størrelse er generelt en litt forvirrende dimensjon ved humler – særlig i og med at det er flere måter å måle det på (som vekt, lengde, mellomkroppsbredde og vingespenn), og at selv individer innenfor hver kaste hos samme art kan variere betydelig. Noen arters dronninger karakterisert som middels store i boken vil jeg kanskje heller si varierer mye i størrelse fra relativt små til store, men at de ofte er store (som dronninger av hagehumle B. hortorum og slåttehumle B. subterraneus som varierer i størrelse fra gresshumledronning B. ruderarius til en stor steingjøkhumlehunn B. rupestris når man betrakter dem generelt med det blotte øye i naturen). Om lys jordhumle B. lucorum står det at «drottningen er medel-stor», men den vil jeg hevde at fortoner seg gjennomgående stor til tross for at den gjerne er mindre enn dronningen hos mørk jordhumle B. terrestris. Min forvirring beror nok på at det er bredden på mellomkroppen som er et best mål for humlers størrelse, og at det vel mest er dette som er utgangspunkt for angivelse av humlers størrelse i boken.
Det er en svakhet at boken ikke lufter den store forvekslings-faren mellom slåttehumle og melanistiske hagehumler også under slåttehumle. Tyvhumle B. wurflenii burde vært nevnt som forvekslingsart med gresshumle. Ingen forvekslingsarter for hanner av steingjøkhumle er nevnt. Kysthumle B. muscorum burde vært nevnt som forveks-lingsart med henblikk på åker-humle B. pascuorum.
Videre burde det absolutt vært gjort oppmerksom på at enkelte hanner av åkergjøkhumle B. campestris kan ligne meget på hanner av kløverhumle B. distinguendus og enda mer på visse hanner av slåttehumle. Et enkelt og greit skilletegn mellom markhumle B. pratorum og lund-gjøkhumle B. quadricolor er at førstnevnte er helt mørk på undersiden av bakparten, mens sistnevnte har godt med røde hår også der og ikke bare på oversiden av bakparten.
På side 79 opplyses det nokså kategorisk at bolene til berghumle parasitteres av lynggjøkhumle B. flavidus, mens det på sidene 112–113 problematiseres. Både i Sverige og Norge er det høyst uavklart hvilke arter av humler lynggjøkhumle bruker som verter (selv om dens norske navn indikerer noe annet…). På side 102 står det at hunner av hushumla (trehumle) B. hypnorum har samme tegning og størrelse som jordsnylthumla (jordgjøkhumle) B. bohemicus, men førstnevnte skal være «hus-snylthumla» (tregjøkhumle) B. norvegicus.
Når det nevnes at steinhumle B. lapidarius er en relativt korttunget art, så burde det vært opplyst om at det gjelder arbeidere (og hanner). Dronning-ene er vanligvis ekstra store sammenlignet med arbeiderne hos denne arten, og førstnevnte har relativt lang tunge.
Litt om humlenes situasjon
De blomsterrike markenes tilbakegang i et historisk perspek-tiv belyses av studier over fordelingen av ulike marktyper i Malmöhus län. På begynnelsen av 1800-tallet utgjorde relativt blomsterrik mark 95 % av totalt areal, mens i dag består 95 % av arealet av utpreget blomsterfattig mark (som monokulturell åker-mark, tettstedsbebyggelse og tett produksjonsskog).
En gruppe av sprøytemidler, neonikotinoider («nye nikotin-lignende stoffer»), som brukes på raps med mer og er ekstremt giftige for insekter, kan ifølge ny forskning trolig redusere produksjonen av dronninger i et humlebol med 80 % på ett år. Hovedgrunnen er arbeidernes reduserte evne til å finne igjen bolet. Mørk jordhumle, som især brukes til pollinering av tomater i drivhus, innføres i stort monn. Utenlandske former av denne arten kan føre med seg sykdommer, konkurrere med andre arter av humler og hybridisere med våre opprinnelige arter av jordhumler. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har nylig utgitt en rapport om dette.
Humlenavn
I kapitlet «Svenska navn på humlor» er det interessante passasjer om opprinnelsen til et par humlenavn som for oss kan virke ulogiske. Åkerhumle ses nesten aldri i en åker i dag, ganske enkelt fordi det gjerne ikke er mye å hente for en humle der. Da gjelder det å huske at åkre så helt annerledes ut på Linnés tid (1700-tallet) med mye blomster («ugress») mellom det som ble dyrket. Videre virker artsepitetet sylvarum på enghumle malplassert, for det er en art vi ikke finner i skogen. Imidlertid var nesten all skog i Linnés omgivelser den gang preget av beiting og brenning, og hadde rikelig med blomsterrike glenner.
En side vies de svenske, norske, danske og finske navn-ene på humlene. Her er det enkelte feil og mangler med henblikk på de norske navnene (som at åkerhumle ikke er med, og at lynghumle er blitt «hedhumle»). De norske navnene er jo gjennomgått igjen fra 2010, og enkelte er forandret – så derfor er det forståelig at forfatterne ikke har fått med seg alt om dette.
Diverse
I slik en bok som mest må sies å være myntet på en natur-interessert allmennhet, kunne det godt vært sløyfet noen litt sære «lupe-detaljer» angående artsbestemmelse til fordel for en enda grundigere gjennomgang av likheter og forskjeller mellom humlene som kan tas greit med det blotte øye («habitus»). Det hadde vært enklere hvis alle humler som ligner ganske mye på steinhumle hadde vært behandlet mer under ett som én gruppe, jordhumler og de som ligner på dem i én gruppe, og endelig de med oransje mellomkropp i én gruppe. Eksempelvis er nettopp stein-humle ganske grundig og godt satt i kontrast til de andre mørke humlene med rødaktig bakpart som ligner mest på arten.
Det kan nevnes at bestem-melse av humler i felten ofte er krevende og beheftet med usikkerhet. Hovedgrunnene er at flere arter ligner hverandre og at fargemønstre kan være avvikende på en del individer, i tillegg til at farge og mye annet er ganske subjektivt. Hva menes med eksempelvis «gult», «oransje» og «rødt»? Videre er det ikke alltid så lett å avgjøre hvor båndene er plassert på bakkroppen (om det er på tergit 2, 3, 4 eller 5), om pelsen er korthåret og jevn eller langhåret og rufsete/ujevn, om hodet er rundt, avlangt eller hjerteformet, om hvor lang tungen er, om det er pollenkorg på bakbenene og om antennene er lange eller korte og med hvor mange ledd (for å skille kjønn).
En boks med mer systematisk oppstilling av tørre fakta for hver art (inkludert opplysninger om forvekslingsfare) kunne vært med, men det hadde selvfølgelig stjålet noe av plassen som nå er viet vakre illustrasjoner av humler, blomster og biotoper.
Frukthumle Bombus pomorum, kratthumle B. ruderatus og steppehumle B. cullumanus regnes som utdødd i vårt nabo-land. Sandhumle B. veteranus er forsvunnet sør i Sverige, men er i ny tid til gjengjeld vandret inn nord i landet fra Finland. Semenovs humle B. semenoviellus, som ligner lyng-humle B. jonellus, er på vei østfra og vil høyst sannsynlig nå Sverige om noen år. Av humlearter som regnes som sjeldne i Norge har Sverige stedvis fortsatt bra bestander av kløverhumle, slåttehumle og lundgjøkhumle.
Man får god bruk for registeret og oversiktsplansjen (en tosiders gjengitt både foran og bak i boken), i og med at humleartene er ordnet alfabetisk etter svensk navn.
Det kan konkluderes med at nesten alt av generelle opp-lysninger om humler og arts-spesifikke fakta om dem er interessante og bra. Kjøp boken – for den har noe å gi alle kate-gorier av humleinteresserte, og får ikke minst fram hvor fasci-nerende og viktige humlene er!
Takk til Kristoffer Bøhn, Kjell Magne Olsen og Christian Steel for nyttige innspill!
|
